Kinodokumentaren Selvportrett gir et innblikk i fotografen Lene Marie Fossens prosjekt og drivkraft.

11.10.2020
Kinodokumentaren Selvportrett gir et innblikk i fotografen Lene Marie Fossens prosjekt og drivkraft.




Selvportrett (2020)

REGI

MANUS

PRODUSERT AV

PRODUKSJONSSELSKAP

DISTRIBUTØR

SKUESPILLERE

FOTO

KLIPP

LYD

MUSIKK


Av Sara Brinch 

Selvportrett kan nå sees i en forkortet versjon hos NRK.

Kinodokumentaren Selvportrett gir et innblikk i fotografen Lene Marie Fossens prosjekt og drivkraft. Den skildrer støtten fra familien og den tunge veien fram mot gjennombruddet, det skapende arbeidet og den strålende mottakelsen. Det er også en film om å leve med sykdom, motbakker og ulykke som rammer brutalt. Alle disse elementene kjennetegner en rekke kunstneres livshistorier. Det som gjør Fossens historie spesiell, er forholdet mellom lidenskapen for fotografering som hun fikk som ung voksen, og redselen for tidens gang som preget henne allerede som barn.

I en periode av livet brukte Lene Marie Fossen mye tid på å ta bilder av barn i flyktningeleirer og eldre mennesker hun møtte på sine reiser. Det var imidlertid ikke disse som ga henne mest oppmerksomhet. Det var fotografiene hun tok av seg selv, av en kropp tydelig merket av anoreksi, som dannet grunnlaget for det definitive gjennombruddet. Selvportrett følger Fossen både på reiser og mens hun fotograferer, i samtale med andre fotografer og i møte med publikum. Filmen skildrer hvordan det å fotografere ble en måte å leve – nærmest også overleve – på for den unge kunstneren. Da hun på grunn av en bilulykke ikke var i stand til å fotografere lenger, synes det heller ikke som om hun fant noen grunn til å leve.

Prosjekt: å stoppe tiden

Det var Espen Wallin som først ble kjent med Fossen gjennom deres felles interesse for fotografering. Han begynte å dokumentere arbeidet hennes, og etter noen år tok han kontakt med Margreth Olin, som i materialet så kimen til en film hun ønsket å være med på å lage. Dermed inviterte hun med seg dokumentarfilmskaperen Katja Høgset (Fengslet og forlatt, 2018) på prosjektet. Resultatet av samarbeidet ble en film om en tydelig personlighet som får stor plass til å fortelle sin egen historie – som er sterk og urovekkende, men nok også ganske uforståelig for de fleste.

I filmens åpning ser vi en sped skikkelse i altfor stor lue og vinterkåpe, ryggen er vendt mot kamera, hun går over en åker. På lydsporet høres en vever stemme som forteller at da hun var yngre, ønsket hun å stanse tiden. Den gikk altfor fort, og hun ville ikke bli voksen. For å kunne stoppe tiden, sluttet hun å spise. Da stanset også hennes fysiske utvikling. Senere, som voksen, oppdaget hun at å fotografere også var en måte å stanse tiden og fryse øyeblikket på. Det var denne muligheten som tiltrakk henne og som engasjerte henne så sterkt.


 


Den voksne Fossen gir en framstilling av noe hun opplevde som barn og som hun på det tidspunktet ikke fullt ut klarte å ta inn over seg eller forstå. Fortellingen skaper et utgangspunkt for å forstå hovedpersonens sykdom, men den kaster også lys over fotografiet som uttrykksform: Forskjellen mellom fotografiets ‘da’, og ‘nået’ som vi betrakter fotografiet i. Det var denne forskjellen teoretikere som Roland Barthes og Susan Sontag var særlig opptatt av i sine refleksjoner over det fotografiske portrettet, som i følge dem begge både påkaller melankoli og understreker vår dødelighet.

Selvportrett gir en rekke anledninger til å se øyeblikk omgjort til bilder, både gjennom familiens video-opptak fra da Lene var barn, Espen Wallins tidlige dokumentasjon av henne og gjennom Fossens egne fotografier. Bildene som deles med oss synliggjør at tiden beveger seg nådeløst framover og setter sine spor, slik Sontag skriver: «Å ta et fotografi er å ta del i et annet menneskes (eller en tings) dødelighet, sårbarhet, foranderlighet. Nettopp ved å snitte ut dette øyeblikket og fryse det fast, bærer alle fotografier vitnesbyrd om tidens ubønnhørlige fortæring.» (Om fotografi, s. 27). Men samtidig bevarer også fotografiet øyeblikket som et avtrykk og som et minne, for ettertiden.

Den voldsomme kontrasten mellom det gledesstrålende barnet som hyler av fryd når hun blir trillet avgårde i en sportsvogn på en gårdsplass om våren, og det alvorstunge blikket til en tynn jente på terskelen til tenårene, stående ved siden av en kjøkkenbenk fylt med fødselsdagspyntede kaker, ville i de fleste tilfeller først og fremst vekket følelsen av melankoli over den uskyldige, bekymringsløse barndommen som må vike plassen for ungdommens stadig større selvbevissthet. Men når jeg som tilskuer også får se selvportrettene til denne personen som for mer enn 20 år siden sluttet å spise for ikke å bli voksen, sprer ubehaget seg. I stedet for å bremse aldringen, ser jeg et barn som har blitt vekslet inn i en svært gammel kvinne. Det er ikke først og fremst tidens gang som har skapt denne ubønnhørlige forandringen i Fossens kropp, det er sykdommen.



«Du er ikke sykdommen»

Psykiske lidelser er ofte usynlige, men det er ikke tilfellet med anoreksi. Spisevegring setter fysiske spor i form av vekttap, svekket syns- og organfunksjoner, samt manglende fysiologisk utvikling. I filmen fremstilles sykdommen og Lene Marie Fossens aktivitet som fotograf som tett sammenvevd, både fordi Fossen bruker sin egen kropp som motiv, men også fordi hun anser det å fotografere som et meningsskapende element i tilværelsen.

Selvportrett viser imidlertid hvordan oppmerksomheten omkring Fossens bilder paradoksalt nok tar av idet hun begynner å fotografere seg selv. Når nestor Morten Krogvold kommenterer fotografiene hennes, roser han hennes intuitive forståelse for rom, lysbruken som likner Caravaggios, blikket hun har for detaljer, og det rene, sterke og besluttsomme i måten hun uttrykker smerte og lidelse på. Men motivet er like fullt hennes egen kropp, preget som den er av sykdommen, og det klarer hverken han eller andre å la være å bemerke.

Et av Fossens beste minner er fra møtet med barnepsykiateren Hasse Linaae som hun traff på sykehuset som liten. Det var gjennom samtaler med ham – hans innstendige innprenting om at hun ikke var sykdommen, og at hun måtte spørre seg hva hun ville – at hun klarte å holde anoreksien i sjakk gjennom deler av ungdomstiden. Sykdommen ble imidlertid en kilde til de oppsiktsvekkende bildene hun senere skulle komme til å ta, og det må ha vært svært vanskelig å holde fast i psykiatrikerens ord om å skille mellom person og sykdom, samtidig som sykdommen bidro til å gi henne så stor oppmerksomhet – også som fotograf.



I filmen gir hun flere ganger uttrykk for at fotograferingen kanskje kan være en vei ut av sykdommen, men hvordan den skulle kunne gjøre henne frisk, forblir en gåte. Det bunnløst tragiske i Lene Maries fortelling er at jo større erkjennelse hun synes å få om fotograferingens betydning for å få bukt med anoreksien, dess dårligere ser hun ut til å ha det sykdomsmessig. En ulykke under en reise sommeren 2017 påfører henne en nakkeskade, som etter hvert gjør det umulig for henne å fotografere. Denne ulykken blir også filmens vendepunkt, og begynnelsen på slutten.

Dersom Selvportrett først og fremst hadde vært en film om anoreksi og hvordan det er å leve med en slik sykdom, kunne filmskaperne ha boret dypere i spørsmålet om hvorvidt fotograferingen bidrar til å gjøre Fossen frisk, og i så fall på hvilken måte. Man kunne ha bedt henne om å utdype forklaringen hun gir på årsakene til at hun ble syk og det sterke sinnet hun føler mot behandlingsinstitusjoner og behandlere. Ikke for å være konfronterende eller provoserende for konfrontasjonens skyld, men for å forsøke å forstå mer av hvordan hun tenker.

Men filmskaperne gjør – med ett unntak – ikke det. Når Fossen blir innlagt på sykehuset etter å ha blitt funnet sterkt nedkjølt ute i hagen om vinteren av morfaren sin, ytterligere svekket og enda mer lavmælt enn tidligere, kritiserer hun sykehusets behandling av mennesker med anoreksi: De tvinger i pasientene næring, og på den måten mister de råderetten over sin egen kropp, og med det også sitt menneskeverd. Før ulykken med nakken hadde hun hatt håp, sier hun mens hun ligger utslått i senga med hodet støttet opp av en pute. Før ulykken hadde hun tenkt at hun ikke trengte sykdommen noe mer, fordi det begynte å gå bra for henne. Da stiller Olin et oppfølgingsspørsmål som synes å tvinge seg på: «Hva har du trengt sykdommen til, Lene?» «Trygghet når alt har vært utrygt», er svaret hun gir.

Så er da Selvportrett heller ingen film om anoreksi, men en dokumentarfilm om Fossen og om hennes fotografiske praksis. I filmen finnes det derfor heller ingen psykologer eller leger som forklarer eller utdyper Lenes situasjon, slik vi ville ha forventet dersom dette hadde vært en journalistisk innrettet fjernynsdokumentar. Det betyr ikke at den ikke kunne hatt godt av en tydeligere tilstedeværelse fra filmskapernes side. Fraværet overrasker meg, men en mulig forklaring er at filmen er et samarbeidsprosjekt som ikke bare innebefatter de tre filmskapere, men også filmens hovedperson.



Selvportrett?

Høgset, Olin og Wallin har valgt å gi filmen tittelen Selvportrett. Denne i og for seg selvmotsigende tittelen på en film som portretterer en annen enn filmskaperen(e) selv, gir imidlertid mening i møte med filmens tilnærming til Lene Marie. Det er hun som er den bærende stemmen i filmen, det er hun som holder i fortellingen.

Lene Marie snakker til filmskaperne og svarer på deres spørsmål, men fordi disse spørsmålene er klippet bort, oppleves det som at hun forteller om og reflekterer over situasjonen sin mer eller mindre på egne premisser. Ofte skjer dette ved hjelp av voiceover. Ved å stille seg i bakgrunnen og heller la Lene Marie få styre kursen, gir regissørene tittelen Selvportrett legitimitet. Kanskje skulle det ha vært oppført fire filmskapere på rulleteksten?

Det er først og fremst Lene Marie som stiller spørsmålene: Hun ber om praktisk hjelp og gir instrukser til foreldrene, særlig moren, som hun også utfordrer og stiller til veggs eller i forlegenhet: «Skammer du deg?» «Skammer du deg ikke?» spør Lene Marie Fossen flerfoldige ganger mens hun og moren står og betrakter utstillingen som Morten Krogvold har arrangert for henne. Bak dette spørsmålet, og andre lignende uttalelser, synes det å ligge gnisninger, fortvilelse og sikkert også raseri, som den 20 år lange sykehistorien har brakt med seg.



I 2013 ble selfie utropt til Årets ord av Oxford Dictionary, og siden den gang har det å ta bilde av seg selv, for så å gjøre bildet allment og med en gang tilgjengelig gjennom sosiale medier, blitt en hverdagslig syssel for stadig flere av oss. Den melankolien som Susan Sontag og Roland Barthes identifiserte som fotografiets følelsesmessige grunnstoff, er ikke umiddelbart synlig i en selfie, til tross for at vi ofte forsøker å gi det et ferniss av noe forgangent med ulike filtre.

Lene Marie Fossens bilder bærer svært lite slektskap med denne fotografiske praksisen. I motsetning til hennes portretter av andre, der hun går tett innpå, på en armlengdes avstand eller nærmere, er bildene hun tar av seg selv totaler: Kroppen iscenesettes i et rom. Med unntak av selvportrettene vi ser at hun tar, trolig i 2014, ikledt en hvit sommerkjole og med bølgende hår holdt på plass av en hårbøyle med aprikosfargede blomster mens hun utforsker rom i lyse, varme farger, er majoriteten av bildene variasjoner over memento mori-motivet: hun befinner seg i forfalne, forlatte institusjonsrom med flekkete vegger, og er avkledt, eller har store laser av noen kjoler hengende på de spinkle skuldrene. En hodeskalle og et skrøpelig kors er de eneste gjenstandene, foruten noen rustne senger.

I disse bildene vil hun ikke først og fremst vise fram seg selv (portrett), det er heller ikke fotografier av sykdommen (eksemplifisering), men bilder som forsøker å uttrykke tidløse, abstrakte følelser: lidelse, fortvilelse, ensomhet, tap. Til dette trenger hun rommene, samt lyset og skyggene, for å sette en stemning, samt alludere kunsthistoriske referanser. Utfordringen er at fotografiene, til tross for deres høyst iscenesatte karakter, også er konkrete avbildninger. Derfor ser vi, i likhet med de personene som betrakter bildene i filmen, også den anorektiske Lene Marie Fossen. Det er henne og sykdommen som gang på gang kommer i fokus: det blir tydelig i utstillingspublikummets tilbakemeldinger, i kuratoren ved Fotografiskas forslag om å rette oppmerksomhet om spiseforstyrrelser, i Morten Krogvolds insistering på at hans lovord ikke er farget av at hun er syk.

Gang på gang gjentar Lene Marie at det er som fotograf hun ønsker oppmerksomhet, men gang på gang kobler hun også selv fotograferingen til den tilstanden hun er i, og innvirkningen denne har på henne. Dette intrikate forholdet skulle jeg så gjerne ha sett at filmen hadde greid å sette i et tydeligere relieff.



Å gå ut av tiden

Lene Marie Fossen døde i oktober 2019, bare noen måneder før filmen skulle ha premiere. Hun fikk sett den ferdige klippede versjonen, og ønsket at den skulle ut til publikum. Hennes liv var over, bildene ble stående igjen.

Roland Barthes refleksjoner over fotografiets egenart og dets forhold til tid fikk en spesiell orientering i boken Det lyse rommet, skrevet kort tid etter morens død: Fotografiet bærer i seg en påminnelse om at den som er avbildet, en gang skal dø. Fotografiets doble forhold til tid er det som gjør mediet så sterkt: det speiler et bestemt øyeblikk i tiden som, i det sekundet bildet blir tatt, allerede er fortid. Fordi vi betrakter et bilde, film- eller videoopptak i ettertid, vet vi mer om personen på bildet enn det personen selv gjorde der og da. Slik blir opplevelsen av å se Lene Marie Fossens kamp i Selvportrett ekstra fortvilende, for vi allerede vet hva utfallet vil bli.

Da Lene Marie Fossen døde, etterlot hun seg en stor mengde fotografier der tiden for alltid vil være frosset fast. Samtidig viser bildene fram en kropp som er blitt fysisk nedbrutt i forsøket på å stoppe den samme tidens ubønnhørlige gang. Dette komplekset formelig roper på å bli kommentert i større grad enn det blir.

Selvportrett er en film som forteller om en bemerkelsesverdig persons liv og prosjekt med stor respekt og med fintfølenhet, men jeg gjerne ha sett at filmen bød på en utveksling av tanker om det som grunnleggende sett er synes å være kilden til både problemet og løsningene det bæres bud om: tidens gang.

*

Kilder

Barthes, Roland: Det lyse rommet (1980), Pax Forlag (2001), Oslo
Sontag, Susan: Om fotografi (1977), Pax Forlag (2004), Oslo



Sara Brinch (f. 1972) er førsteamanuensis i visuell kommunikasjon ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU i Trondheim. Hun har publisert en rekke artikler basert på et bredt spekter av forskningsinteresser – bl.a. «Virkelighetsbilder. Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år».

                                                                                                                                                                                                                                                                                                     Montages logo

Lene Marie Fossen https://www.lenemariefossen.com/about-1
Skinless exposure https://en.nytid.no/hudlos-eksponering/


Делясь ссылкой на статьи и новости Похоронного Портала в соц. сетях, вы помогаете другим узнать нечто новое.
18+

Яндекс.Метрика